Det blir lenge stille i den andre enden og jeg skulle ønske jeg kunne gitt han en klem. “Jeg aner ikke hvordan jeg skulle klare å gi henne og broren en julegave. Jeg håper bare vi har nok til mat.” - Samtale på telefon med en venn fra Zimbabwe, des 2008. Jula banker igjen på døra, tiden har innhentet oss på en slik finuerlig måte som bare tiden kan. Det er jul igjen, en tid som skal være til glede, ro, hvile og ettertanke. La oss gi jula det innholdet. For vi har alt det som skal til for å gjøre det! Jeg blir hver eneste dag påmint fra våre venner i Zimbabwe at livet deres ikke kan gi dette til jula. De lurer atter engang på hvordan de skal klare å skape en god jul for deres barn og sin familie. De vet de ikke kan. For hver eneste dag som går i Zimbabwe så blir situasjonen værre og værre. Mangel på mat, vann, elektrisitet i byene, penger i banken og lange køer for de mest uskyldige varer å trenge. Brød. Mange syke mennesker får ingen hjelp eller behandling - sykehus er stengt. Uskyldige barn dør av sult. Jeg gjentar meg selv; Det ER en stille katastrofe. For resten av verden bare venter. Venter på Mugabes neste trekk. Det er ingen olje, ingen grunn til invasjon og vi ønsker alle at SADAC og de afrikanske lederne skal finne egne løsninger. Men Sør Afrika sitter på trumfkortet. Noen sier noe. Desmond Tutu er den eneste som sier ifra høyt og resten av verden bare venter. Tall skal stige. Bildene skal kjøres på tv-skjermene og hjelpeorganisasjonene må bruke millioner av penger på å markedsføre at de trenger hjelp. Til å hjelpe. En journalist lurte på om hva jeg tenkte når jeg så bildene fra Kongo. Om jeg ønsket å reise dit. Med en gang. Jeg fortalte som sant var at det var grusomt det som skjedde i Kongo, men at jeg først og fremst ønsket å reise til Zimbabwe. Jeg skulle ønske jeg kunne sette meg på flyet med en eneste gang. For å bidra og først og fremst å være sammen. Vise solidaritet. At vi står sammen. Være sammen med vennene mine og de jeg er glade i. De jeg har bodd sammen med i 6-7 år. Han forstod ikke dette. Hvorfor ikke Kongo? Det var jo der det skjedde? Det var jo ikke så mye som skjedde i Zimbabwe om dagen? Det hadde jo vært stille nå i mediene en stund? Situasjonen er værre enn noen gang. Jeg kan skrive mange historier, men alle er de det samme. Det er mennesker med stolthet og verdighet. Det er mennesker som oss, med sin hverdag, sine drømmer, håp, fortid og fremtid. De har levd, de har sine de bryr seg om. De har alle sine oppgaver å utføre, som gjør dem til akkurat den de er. Ofte tenker jeg på at det må være så vanskelig å vite om en annen tilværelse. Zimbabwere som har vært vant til å gå på jobb, sende barna på skolen, ha råd til det lille ekstra i julen, ikke mye, men det lille ekstra; så være å servere ris og kylling, istedenfor sadza - maispudding som spises året rundt. Være vant til å skru på vann fra springen og slå på lyset på kjøkkenet - de som bor i byene - kjøpe med seg en pose poteter hjem fra jobb til middag. I dag er de fratatt alt - de er fratatt sin egen verdighet. Tsvangirai har brukt et halvt år på å diskutere mulighetene for å danne en samlingsregjering, uten at en endelig avtale har kommet på plass. I mellomtiden har situasjonen i Zimbabwe blitt værre dag for dag og Mugabe har vist atter en gang at han ikke er tilregnelig ved å spøke med koleraepidemien. Ifølge FNs kontor for samordning av humanitær hjelp (UNOCHA), er flere enn 20.800 zimbabwere smittet av kolera. De anslår at sykdommen allerede har tatt livet av over 1.100 mennesker i Zimbabwe. Koleraepidemien har spredd seg raskt. Det er ennå ingen tilfeller registrert i de to provinsene på landsbygda hvor Sabona jobber, men i Bulawayo, nest største by i Zimbabwe, hvor Sabona holder kontor. Sabona jobber nå med å sende nedover en stor sending til klinikkene og sykehus med hjelp til å bekjempe kolera epidemien. Vi setter også igang et forebyggende program for kolera på landsbygda. Sabona trenger hjelp for å sette igang matstasjonene igjen og vi har jobbet med å finne samarbeid for dette. Vi vil også kjempe for hjelpefondet og fadderordningen som betyr enormt for mange. Dere har bidratt til å redde liv, dere har bidratt til å gi en trygghet i barnas hverdag- å opprettholde at de kan gå på skole. Takk for at vi har stått sammen i 2008 og sammen klart å fortsette prosjektene som hjelper våre venner å overleve i sin svært tøff hverdag, i en uutholdelig tilstedeværelse i sitt ugjenkjennelig hjemland, Zimbabwe. Våre venner vet de ikke er alene. Dere har alle vært med på å berøre noen, hjelpe noen - å klare å komme seg igjennom et fryktelig vanskelig år i deres liv. 2008. Sabona sitt nyttårsforsett for 2009 er å fortsette å kjempe for menneneskene i Zimbabwe. I 2009 skal Sabona kjempe for å gjøre verden et bedre sted for flere. DERE er en del av Sabona og sammen skal vi vise vennene våre i Zimbabwe at de ikke er alene. Vi skal hjelpe å gi styrke. Ingen kan kjempe en kamp uten styrke - primærbehovene. Vi skal være tilstede - vi skal vise at vi bryr oss og vi skal fortsette å være tilstede. Har du en tanke, en ide eller ønsker å bidra med noe helt konkret- Ta kontakt! Vi ønsker å være sammen i 2009 - vi ønsker å gjøre en forskjell. Vi ønsker å vise vennene våre at vi bryr oss - at vi skal gjøre store ting sammen! Vi i Sabona ønsker at dere får et godt år 2009 med mange muligheter og at dere ønsker å fortsette å være med på å skape store ting sammen med oss i 2009 - I ZIMBABWE! Tusen takk for alt dere har bidratt med. Vi ønsker dere alle alt godt for det nye året som kommer! Hilsen Ynghild