Det er lenge siden jeg har skrevet, - og det er fordi det har vært så tungt. Jeg har vært redd for ordene, og å sende ut nok et deprimerende nyhetsbrev. Jeg har vært redd for å ikke kunne vise noe håp. Håp i arbeidet. Håp i Sabona. Håp i Zimbabwe. Av og til tikker det inn en tekstmelding, en mail eller et brev i posten som gir håp. En som takker for at broren lever, og skriver at hun kan ikke tenke seg et liv uten ham. Han er 14 år, HIV-positiv, og går på ARV-medisiner. Han var så syk men nå leker han og er flink på skolen. En annen ber meg sette ham i kontakt med fadderen sin, for å fortelle at han har fullført skolegangen sin og fått jobb! Sabona sine ansatte i Zimbabwe har jobbet ekstremt hardt for å opprettholde fadderordningen og hjelpefondet. Vi har klart å fremdeles gi ut medikamenter og næringsrik mat til dem i hjelpefondet. Vi har klart å opprettholde fadderordningen som gjør at skolene ikke stenges, slik de har måttet gjøre mange andre steder. Det er mange som får hjelp til å overleve eller til å lette hverdagen. Det har vært mange tunge skritt dette halvåret. Vi har vært nære ved å gi fullstendig opp. Jeg har lurt på hvordan vi skulle klare det - kampen mot inflasjon og stigende priser, vårt særdeles lille budsjett, vanskelige avslag og norsk byråkrati som sier jeg ikke kan si vi om vi, men “de” og “oss”. Jeg har hatt lyst å slå i bordet med Desmond Tutus lære om Ubuntu, eller medmenneskelighet:
“Jeg er den jeg er på grunn av hvem vi alle er.”
Folk sulter! Våre venner trenger hjelp! Men så forstår jeg ydmykt at dette handler ikke om de skritt, mine skritt jeg tar i Norge, men våre venners skritt i Zimababwe. Skrittene til foreldrene som ser på sine sultne barn etter at onkel har stått enda en dag i kø uten å få med seg mat hjem. De går sultne til sengs. Skrittene de tar over grensen til Botswana. Reisen med buss koster mer enn de små sedlene de kan handle mat for. Reisen koster mange månedslønner. Det finnes ikke mat i Zimbabwe. Så de få som kan, reiser over grensen etter mange måneder oppsparte midler, for å ta med seg hjem det lille de har råd til. En liter kokeolje. En sekk med maismel. Og det var det. Det blir mange måneder til neste reise. Er de heldige, klarer de å få med seg noen kilo sukker hjem. Slik at de kan selge litt sukker med høy avkasting. Noen steder selger de t-skjeer med sukker.