image JULEBREVET 2014 Kjære Sabonavenner! Jeg elsker jula. Jeg elsker å sette frem pynten, drømme om lukta av pinnekjøtt, se lysene på trær i hagene, i vinduer og glede meg til å få den gode følelsen av å se ”Tre nøtter til Askepott” og våkne første juledag med dunkelt lys i stua og leke med gavene jeg har fått. Det er det som skjer i forkant av selve jula som plager meg. Jeg er ikke helt i mål med å være barn igjen, selv om jeg digger å bygge snømann når snøen først har kommet! Jeg skjønner nå betydningen av ” jeg gikk meg over sjø og land”. Det var alltid stress på siste vers rundt treet på juletrefesten. Ring på ring med barn, latter når man gikk feil. Jeg var så heldig å ha en far som jobbet i NRK. Juletrefesten var større enn bursdag, julaften og nyttår til sammen. Pølsene var store, kantina var stor, det var den største menneskemengden jeg hadde sett. Juletreet det største i verden. Sikkert donasjon fra Trafalgar Square. Vidar Lønn-Arnesen var ikke hovedgrunnen til at dette var det største i manns minne! Det var en blanding av forventningen og julegodteposen. Den var verdens største. For da, ja da var den stor. Men tenker jeg meg ekstra godt om så rommet den: en mandarin, to gummigeletopper, en mini banansjokolade, en twist, to seigmenn og en rosinpakke. Rosinpakka spiste jeg til sist. I bilen på vei hjem. Slitne, liggende hulter til bulter i baksetet med søsken, ingen bilseter eller belter, kun det romantiske lyset som pulserte forbi på E18 som viste seg rytmisk og dysset oss i søvn slik at pappa måtte bære oss i seng uten tannpuss eller pysj. En lengsel som rommer så mye. Hvor lett er det å ta tilbake tiden til jula, fylle den med våre barndomsminner for så å overføre den til barna våre, i en tid hvor avisoverskrifter skriker mot oss om stress, mer stress og atter stress? Vi snakker om jula som stress. I en tid hvor julemiddagen er fortært mange ganger før julaften, mange barn i Norge vet ikke hva de ønsker seg, pakkekalenderen blir en målestokk i skolegården og mor og far gleder seg allerede til et nytt år med blanke ark og fargestifter til? Vi jobber mot et mål, har en klar visjon som vi følger år etter år. Hva er det som gjør at vi higer etter juletradisjonene som vi elsker så høyt, lukten av gran, grønnsåpe og pepperkakebakst. Pinnekjøttet slik, juleribba sånn, Tre nøtter til Askepott som kræsjer med gudstjenesten i kirka en to timers kjøretur unna i snøvær? I en tid hvor det er umiddelbar tilfredsstillelse, vi har alt tilgjengelig 24 timer i døgnet og veien til målet blir ubetydelig. – For det er akkurat her mange av oss glipper. Veien. Kose oss med å velge gaver til våre kjære. Nyte de forventningsfulle barna som må vente på den store dagen. Kose oss med bakingen, innkjøp av treet, nye lys eller alle gavene som må kjøpes. For det er det vi sier: Jeg må vaske huset, jeg må kjøpe alle disse gavene, jeg må lage 7 sorter, jeg må, jeg må , jeg må… Poenget her er at så mange har det så travelt at det gjør litt vondt. Og likevel har vi alt. Våre foreldre gikk over sjø og land, vasket og bakte. Ungenes jul var magisk. Det var hardt arbeid å komme dit. Er det her kjernen ligger? Måtehold kontra øyeblikkelig tilfredstillelse? Er det slik vi er mettet nå? Nei, det er ikke slik! Og jeg er så glad for det! I SABONA opplever vi hver eneste dag at fantastiske mennesker bryr seg! Muren bygges NED- så mange som kjemper en kamp rundt om på denne vesle planeten vår for en bedre fremtid- om det er klima, politikk, økonomi, Palestina, sykdommer i verden, mobbing eller nestekjærlighet. Mitt julegaveønske er å hylle alle de som bidrar på hver sin måte hver eneste dag for sine medmennesker. Det er så mange av de. Hver dag kommer Sabona i kontakt med mennesker som ønsker å gjøre noe større utover seg selv. Sabona er tuftet på dette. Med hode og hjertet møter vi mennesker som ønsker noe større enn seg selv. Spesielt i julen så er det mennesker som viser at de ønsker å bidra. Vi er umåtelig stolt av alle som legger ned så mye frivillig innsats både for Sabona og ellers i samfunnet. Jeg blir rørt hver gang jeg ser en bussjåfør som hilser og smiler, som viser glede og trivsel, eller på sykehjemmet hos min mor hvor en pleier har flettet håret til mamma, eller akkurat du som gikk veien for å spørre om julegaven til fadderbarnet ditt eller sier til Sigrid at hun gjør en god jobb- en av våre ansatte som jobber døgnet rundt til en lav lønn, som lever nettopp på det; at du som fadder og at fadderbarnet får en relasjon. Vi er knyttet sammen. På denne planeten vi lever på – så er det disse relasjonene som er livet og som gjør livet. Alle vi som har mistet noen kjær vet at livet er skjørt, at øyeblikket er verdifullt. Men som menneske trenger vi den påminnelsen ofte. Vi er tilpasningsdyktige. Hjernen er trent opp til å glemme smerte. Det er bra og verdifullt. Men i en verden med umiddelbar tilfredstillelse, må vi bli påmint om hva som er viktig. Jula sine pepperkaker, lys på treet og alle gavene har ingen betydning om dine kjære ikke er der. La oss ikke glemme det. Kanskje i år så kan vi ta tilbake den største gaven av de alle? Livet som er gitt oss? Og kjærligheten da selvsagt. Vi ønsker dere alle en deilig, fredfylt jul og ønsker å takke hver og en av dere for det dere gjør for menneskene i Zimbabwe. Alt godt, Ynghild & Sabona