Simelinkosi har nettopp vært innom kontoret – hun stråler av glede. Hun er ferdig med eksamen og første semester på universitetet. Det er stort! Nå venter en velfortjent juleferie! Simelinkosi er født og oppvokst på landsbygda. Foreldrene døde da hun var liten. Hun har ingen søsken. Bestefaren er også død. Hun har vokst opp med bestemoren sin. Det har vært de to. Da Simelinkosi gikk i 3.klasse ble hun tatt opp i fadderordningen til Sabona. Jeg jobbet da frivillig for Sabona og var på besøk på barneskolen hennes for å dele ut skoleuniformer gjennom fadderordningen. Hun forteller at hun husker meg godt og kan til og med gjengi hva jeg hadde på meg. Den dagen fikk hun sin første skoleuniform. Hun var så stolt. Desember i fjor avsluttet hun videregående med strålende karakterer. Gjennom veiledning fra Sabona ble hun oppfordret til å søke høyere utdanning. Hun ble tatt opp i Sabonas utdanningsfond og i juli kom hun inn på en Bachelor i språk og kommunikasjon på universitetet. Jeg husker første gangene hun var innom kontoret i Bulawayo. Hun var stille, usikker og engstelig. Alt var ukjent. Hun hadde aldri før vært i Bulawayo, og storbyen var en enorm kontrast fra den hverdagen Simelinkosi kjenner. Raskt tempo, masse biler og mennesker, nye lyder og en annen kultur. Simelinkosi hadde ingen ting og kjente ingen. Hun hadde dratt fra tryggheten – bestemoren sin. Sabona hjalp henne med å finne et sted å bo og ga støtte til kost og transport og hun fikk klær donert fra Norge. Men det var ikke bare storbyen som var nytt – alt med universitetet var en helt ny verden for henne hvor andre krav ble stilt. Studentene må levere alle oppgaver elektronisk, bruke internett til å innhente informasjon og ha egen epostadresse. Simelinkosi hadde aldri brukt PC før og heller ikke internett. Ved hjelp av Nozipho på kontoret fikk hun opprettet en epostadresse og fikk grunnopplæring i bruk av PC. Oppstarten på universitetet var tøff og hun var ofte på kontoret de første månedene – Sabona ble som en familie for henne og et trygt sted å være. Nå – noen måneder senere - er det en helt annen jente som kommer innom kontoret. Hvis hun kommer innom, for hun er sjeldnere innom oss nå. Hun virker tryggere, mer selvsikker og har et helt annet uttrykk i ansiktet. Vi prater om internett og søking på google – en ny verden er åpnet for henne. Hun har også fått sin egen smarttelefon og kan nå kommunisere på whatsapp og lese epost på telefonen. Jeg spør hva hun gjør i helgene og hun forteller at da er hun på biblioteket og studerer sammen med vennene sine. Nå er eksamener overstått og hun er ferdig med sitt første semester. Det er stort! Hun har et herlig smil om munnen når vi snakker om at hun skal reise på juleferie til hjemstedet sitt. Der venter bestemoren spent på henne. De har ikke sett hverandre siden Simelinkosi kom til byen for å studere. Å vite at barnebarnet får en utdannelse og har et håp om fremtiden – det er den beste julegaven hun kan få.