Jeg startet i Sabona for et halvt år siden og jobber med fadderordningen, innsamling, sosiale medier, arrangementer, noen ganger data-ting (arrrgh!) og 100 andre ting, med en liten administrasjon som hos oss gjør alle alt. Jeg er full av beundring over hva Sabona har oppnådd over årene – over 12 000 barn har fått grunnutdanning, mer enn 10 000 mennesker har fått tilgang til rent vann, og tusenvis av mennesker har fått livet sitt forbedret og håp for fremtiden. Jeg husker storebroren min hadde på russekortet sitt: ’Den som har håpet tilbake har det beste igjen’, allerede da jeg var 13 år festet det seg. Det er klart man må ha mat og vann, men for å leve, og ikke bare overleve, må man også ha håp! Dette er mitt første møte med noen av menneskene Sabona hjelper. Jeg har jo hørt mye og lest mye og vært i Zimbabwe før, likevel vet jeg godt at et navn på et papir aldri kan krype inn under huden på samme måte som et ansikt. Sabelo er HIV positiv. Den eldste sønnen på 16 er på skolen når vi kommer. Han har også HIV. En 2-åring i en utvasket spiderman t-skjorte stabber rundt ute. Øynene hans er litt glassaktige, bevegelsene sakte. Søsteren hans på 4 har på seg en stripete kjole og ser etter ham med vaktsomt blikk, og storesøster på 10 passer på dem begge. Sabelo har måttet legge seg ned litt, hun får ofte skarpe smerter i brystet og mister nesten pusten. Hun forteller lavmælt om hvor vanskelig det er å sette mat på bordet. Hvor tøft det er at de to yngste og den eldste av barna også er HIV positive. Luften er tung, eller kanskje det bare er noe jeg innbiller meg. Ernæring er en viktig del av arbeidet vårt med HIV /Aids pasienter. Sterke medikamenter på tom mage forverrer bivirkninger og pasientene blir enda dårligere. I tillegg reduseres virkningen av medisinene. Vi har utallige ganger sett alvorlige Aids-syke med tilgang til riktig ernæring og medisiner bli friske nok til å bidra i samfunnet og ta seg av sine barn, i stedet for omvendt. Men i takt med prisstigningen har vi vært nødt til å kutte i matrasjonene, og vi ser at HIV pasientene blir dårligere. Sabelo får hjelp gjennom Hjelpefondet, så hun kommer seg til klinikken hver måned for HIV medisiner til seg og barna. Eli, den eldste sønnen, støttes med skolegang gjennom fadderordningen. Hvor ville denne familien vært uten hjelp, tenker jeg. 5 foreldreløse barn, 3 av dem med HIV… jeg orker ikke forfølge tanken helt ut. Barna ser på meg med store øyne, nesten litt for store for de små kroppene. Så smiler plutselig 4-åringen, ansiktet hennes ligner en engels og det halvmørke rommet lyser liksom opp. Det er så mye mindre marginer her enn hjemme. Så små ting som kan avgjøre om mennesker lever eller dør, om de er friske og kan ta vare på barna sine eller om barna må ta vare på foreldrene. Det er ofte så lite som skal til for å endre et liv. Ute skinner sola fra en skyfri himmel. Det skulle jo regnet på denne tiden av året, men ikke en sky er i sikte. På det neste besøket er kontrasten stor fra det skarpe sollyset ute til det lille, halvmørke rommet som er spartansk innredet. Filip setter seg i en nedslitt rød plysjstol og hviler armene på armlenet. Han er HIV positiv og går i grade 3 (10. klasse). Knærne stikker ut og føttene ser altfor store ut til de tynne bena. Han snakker rolig og behersket og viker ikke med blikket mens han forteller om skolen, om sykdommen, om lillesøster på 2 som er på sykehus med brannskader etter å ha veltet en kopp kokende vann. Jeg tenker han har en gammel sjel. Jeg regner i hodet mens jeg spør hvor gammel han er, jeg ville gjettet rundt 14. Filip ser ned i bakken og svarer, som om han hører tankene mine: 'Jeg er 18, men kroppen min ser yngre ut enn jeg er’. Filip er høy, sikkert 1,85, armene er tynne og lange og knoklete - ikke så rart, tenker jeg, og ser også ned i bakken. Hver dag går Filip 1 time til skolen. Han bor sammen med stemoren sin og 3 stesøsken, og som så mange andre strever også denne familien med å få endene til å møtes. Filip får skolegang gjennom fadderordningen, og står også på venteliste for å komme inn i Hjelpefondet og få støtte til HIV-medisiner og oppfølging. Om kvelden, tilbake på det nedslitte hotellet, ser jeg ut av vinduet over veien på et stort sprikende tre, bladene nesten lyser i mørket. Jeg tenker på datteren min og hvor heldig vi er som er friske og hvor små bekymringer vi egentlig har. Jeg tenker på den lille jenta med engle-smilet og hva fremtiden hennes vil bringe. På Filip som kanskje ikke har noen fremtid. Plutselig begynner bladene på treet å røre på seg, og det jeg trodde var blader er hundrevis av hvite, små fugler som flyr opp mot himmelen. Sabona ønsker ikke å bli en stor organisasjon, men kun vokse så vi kan nå ut til flere. Til det trenger vi flere faste givere. Det nytter! Med ønske om en riktig god helg fra Marianne og Sabona Ønsker du å bli fadder, les mer her. Støtt Sabona med et engangsbeløp på konto: 1254.20.19814. SMS Sabona til 2434 for å gi 150kr. Husk og lik oss på facebook og få med deg nytt fra Sabona! www.sabona.no info@sabona.no fadder@sabona.no