Tekst og foto: Teresa Grøtan, Kavlifondet.

– Det var de harde årene… sier Delight Moyo og ser ned i bordet. Delight Moyo går andre året av en fire-årig bachelor i entreprenørskap ved Lupane State University. Han har stipend fra Sabonas høyere utdanningsfond, finansiert av Kavlifondet. 22-åringen med det vakre smilet forteller om barndommen i landsbyen Dopota, nord for Bulawayo sørvest i Zimbabwe. Delight vokste opp med besteforeldre, foreldre, onkler og tanter, søsken og søskenbarn, totalt 26 mennesker. De var nærmeste nabo til Dopota barneskole.

– På hvilken måte var det tøffe år?
– Som de fleste familiene i området, var vi avhengige av jordbruk og å kunne selge det vi produserte. Men regnet var ustabilt. Det var tørke hvert år.
– Spiste du frokost før du gikk på skolen?
– Fra 2002 til 2008 var det ingenting der hjemme. I det minste fikk vi et måltid på skolen. Ingen av oss barna i området hadde lyst til å gå på skolen, men siden vi visste at vi fikk lunsj, gikk vi

Smartest i klassen
Delight sitter i rommet han leier hos en familie i Morningside i utkanten av Bulawayo. I rommet er det en stor seng, et klesskap, et rundt bord med fire stoler. Et bildekk ligger i et hjørne, en enslig lyspære henger fra taket. En hybelkomfyr, noen skitne gryter, kokeredskaper og tørrmat står i en hylle ved siden av kjøleskapet som ikke virker. Han er ikke her så mye, forteller han, annet enn for å sove og spise. Det var den norske organisasjonen Sabona som startet med matutdeling ved barneskolen til Delight. Ynghild Solholm, som grunnla Sabona, kom til Dopota for å jobbe frivillig som lærer her i 1999. Hun skjønte snart at det ikke hjalp å betale skolepenger og kjøpe skoleuniformer, så lenge barna var så sultne at de besvimte på skolen. Andreklassingen Delight var ett av de heldige barna Ynghild traff den gangen.

– Jeg var en av de smarteste elevene, og Ynghild likte meg. Sabona gjorde mye i lokalsamfunnet. De ga oss skoleuniformer, til og med sko og solhatter, de betalte skolepenger og ga oss mat. De arrangerte til og med fest og ga oss presanger på julaften! Vi hadde mye moro.

image

Familiens pioner
Delight kom seg gjennom barneskolen og videregående skole, mens mange jevnaldrende ga opp. På videregående fikk de ikke lenger mat. – Jeg er den første i familien som har fullført videregående og fortsatt til universitetsstudier. Jeg er pioneren i familien. Søsknene mine følger nå i mine fotspor. Sabona har støttet ham hele veien. Også andre familiemedlemmer har fått hjelp av organisasjonen. Faren var en av mange som reiste til Sør-Afrika for å søke lykken. Faktisk har en tredjedel av befolkning i Zimbabwe flyktet fra landet. Han sender litt penger hjem, men Delight vet han har det vanskelig.

– Foreldre vil alltid skjule hvordan de egentlig har det for barna sine. Han sier det går bra, men jeg besøkte ham i fjor og jeg så hvordan han sliter.
– Savner du ham?
– Jeg savner ham bestandig. Men jeg må fokusere. Alt jeg kan gjøre, er å få graden min og skaffe meg et bedre liv, slik at jeg i framtiden kanskje kan eie min egen bedrift. Og faren min skal drive den.

image

Delight er fornøyd med rommet han leier. På framsiden av huset er det en liten gårdsplass med noen planter og trær, på den overbygde terrassen ved inngangspartiet står stuemøbler i velur. På baksiden av huset har han tilgang til en kran, der han henter vann og vasker klær i en balje. Å komme til byen som student har vært et lite eventyr.

– Jeg har truffet mange forskjellige mennesker med ulike ambisjoner. Jeg har lært så mye i byen. Siden jeg bor alene, må jeg ta vare på meg selv og jeg må være fornuftig med pengebruken.

image

Starte sin egen bedrift
Delight forteller at han får gode karakterer. Men han er bekymret for framtiden. Å finne en jobb i Zimbabwe er umulig, sier han. Hans eneste mulighet er å skape sin egen arbeidsplass, noe som heller ikke er lett i et land som Zimbabwe. Målet er å reise til Sør-Afrika, som er ”ti skritt lenger framme teknologisk”, få inspirasjon, for så å starte sin egen bedrift i hjemlandet.

– Jeg studerer entreprenørskap for å gi noe tilbake til lokalsamfunnet mitt. Det var de som oppdro meg. Uten dem ville jeg ikke vært her.

Teresa Grøtan besøkte oss i Zimbabwe i februar og skildrer sine opplevelser i møte med mennesker Sabona jobber med. Teresa reiste med Inger Elise Iversen, daglig leder i Kavlifondet for å besøke prosjektene til Sabona og vårt høyere utdanningsfond. Du kan nå også lese om Sabona på de store Q-melkekartongene