I det siste har jeg tenkt på det å miste alt. Jeg har alltid vært særlig redd for brann. Da har jeg av en eller annen grunn tenkt på fotoalbumene mine. Eller brevene skrevet mellom mamma og pappa, på slutten av 40-tallet. Etter min datter (og kattene), er det det jeg må redde har jeg tenkt. Og Hofner 56 som henger på veggen, for den er verdifull og tilhører Vilhelm. Og kanskje Macen min.

Men har jeg tenkt på det å miste ALT? Miste klær, sko og tepper? Hva skjer da når det er kaldt? Ja. Jeg har vel tenkt at jeg kan spørre naboen eller familie da, at de kan låne meg klær eller sko. Og hvis jeg mister tilgang på vann? Kan sikkert spørre naboen da også. Hva hvis alle de nærmeste var borte? Hva hvis jeg ikke hadde noen til å hjelpe meg? Hva hvis jeg ikke fikk tak i vann? Hvordan er det å være mamma og ikke ha vann til barnet ditt?

Jeg klarer rett og slett ikke ta innover meg den smerten de overlevende fra katastrofer i verden opplever. Så mange som har overlevd, men fått livsvarige skader. Det setter dype spor når jeg ser på bildene fra utdelingen vår forrige måned, av de som mistet alt. En smilende mann med en litt for liten jakke. Kanskje hadde han en lillesøster som irriterte vettet av ham, men som han var så stolt av. Hun som uforbeholdent gav de største klemmene og som han elsket å terge. Og som han elsket å bli beundret av. Han har enda ikke funnet henne. Han leter hver dag. Flere tusen graver er laget, uten navn. Bildene jeg ser på fra utdelingen har mange slike historier.

Selv om syklonen ikke lenger blir rapportert om, betyr det ikke at folket har fått den hjelpen de trenger. Sabona sender nå medisiner til Rusitu, et området som ble rammet hardt av syklonen. Rusitu har nettopp fått reparert veien inn, og Sabona var med på å fylle den siste lastebilen med medisiner. Den skal reise inn til Rusitu neste uke.

Vi kommer til å sende det vi kan avse, til de som trenger det mest. Det vil ta flere år å bygge opp landsdelene som er rammet. Sabona bidrar med det lille vi kan. Selv om det er 70 mil unna der vi bor, så holder Zimbabwe sammen. «Alle» i Zimbabwe jobber for å hjelpe de som trenger det mest. Les mer om syklonen her.

Etter innkjøp av medisiner reiste Jonas Bergland og Ole Soo med oss til Dopota. Et besøk som satte spor. Les mer om besøket her.

 

Sabonas arbeid blir stadig påvirket av ytre faktorer. Det utgjør en ekstrem risiko. Områdene rammes av sykloner, tørke og flom. Vi vet aldri når de kommer og vi vet aldri hvor mye det er å rydde opp etterpå. I tillegg kommer Aids-epidemi, sult, valuta-endringer og politiske utfordringer. Dette er det vi daglig må hanskes med, i tillegg til daglig rutiner og « vanlige» utfordringer vi kan møte på en arbeidsplass eller i en bedrift.

Nettopp på grunn av de store hindrene vi møter, blir hver seier vi får til utrolig stor. Jeg er så stolt av teamet i Zimbabwe og i Norge som står sånn på. Og vi er så stolte av våre givere!  Dere er med på å gjøre verden til et bedre sted- DET ER HELT KLART! TUSEN TAKK!

- Ynghild