Vi har vært to måneder i landsbyen Dopota i Zimbabwe, og for et opphold det har vært! Sammen med de andre lærerne på Dopota Primary School har vi bodd i et av lærerhusene med et eget rom på ca. 8 m2 som fungerte som både soverom, stue, kjøkken, og kontor. I tillegg til å ha vært gjennom hele følelsesregisteret har vi også rukket å bli kjent med flere titalls familier, slokka skogbrann, jobbet som vikarlærere, deltatt i begravelse, lasta tonnevis med sand og murstein, lært å flette kurver, bistått med matutdeling, fulgt opp allerede etablerte prosjekter, og startet et eget prosjekt. Tiden har med andre ord flydd fra oktober til desember!

Vi oppdaget fort etter innreise at Zimbabwe er et utfordrende land. Dette er et land som har vært gjennom tøffe perioder de siste tiårene og 2019 er dessverre ingen unntak. Stadig pågående inflasjon gjør at penger i banken nødvendigvis må byttes ut med å investere i dyr som er mye mer økonomisk stabilt. En fordel i Norge er at pengene står trygt i banken uansett vær. Når det er tørke er det svært sårbart med dyr da det blir mangel på både vann og mat. Det blir selvfølgelig ikke bedre av at gress brenner opp i skogbrann, eller at tørken drar ut noe som også skaper andre utfordringer, blant annet brønner som bryter sammen. Når de lokale i tillegg ikke har råd til å fikse opp i dette selv forstår man hvor utfordrende og trengende området er, noe vi virkelig fikk oppleve med å bo og leve såpass tett på over en lengre periode.

Det er begrenset hvor mye utviklingsarbeid man kan gjøre når nok mat og vann til seg selv og familien sin er en daglig utfordring. Til tross for en vanskelig tid føler vi at vi fikk bistått området med å følge opp ulike prosjekter på ulike stadier. Mesteparten av tiden gikk til å utbedre og kartlegge veien videre for nylig etablerte Leap Learning-installasjoner som har som formål å bedre skrive- og leseferdighetene til unge på skolene, men også til hele lokalsamfunn. I tillegg har vi bistått en allerede etablert sygruppe med økonomi og lokal markedsføring, fulgt opp byggingen av et nytt skolekjøkken, sjekket og rapportert status på et nyoppstartet kyllingoppdretts-prosjekt, samtidig som at hverdagen krever sin tid. Takket være Sabona har faktisk lærerhusene tilgang til strøm som gjør mange oppgaver enklere. Det var en luksus å ha muligheten til å lade mobiltelefonen og å ha kaldt vann hvis vi først hadde strøm, men dette var det ikke mange i landsbyen som hadde. Heldigvis hadde vi også to kokeplater som forenklet matlagingen når strømmen faktisk var til stede. Ellers gikk det i å fyre opp et bål for å få lagd seg mat. Vi ble også drevne på oppvask og klesvask, men ble aldri helt klok på hvorfor det ikke ble like rent som når de lokale gjorde det.

Hverdagen krever mye tid i Dopota. Til tross for at vi følte at vi stod opp tidlig kl. 06 var jo ikke det spesielt tidlig, for de fleste hadde da allerede vært et par timer i åkeren og hentet vann for dagen. Å komme seg rundt og besøke prosjekter tar jo også sin tid, for det er ofte mange kilometer å gå fra sted til sted. Det var imponerende å se barn helt ned i 4-årsalderen gå sine 8 km til og 8 km fra skolen hver dag. Her var det ingen skolebuss eller foreldre som kunne følge sine barn hver dag, slik vi er vant til i Norge.

For oss har dette vært en berg-og-dalbane av en reise, men alt i alt har det vært et utrolig bra og spennende opphold. Selv om opplevelsen vår har vært bra, så preges det likevel av situasjonen i landet. Det er trist å høre fra de lokale og også se i norske medier hvordan situasjonen fortsatt er vanskelig og hvordan den ikke ser ut til å ha noen overskuelig bedring. Som vi så i VG for kun et par dager siden er over halvparten av zimbabwerne nå avhengig av mathjelp. Lærerne skriver også til oss på Whatsapp at de er usikre på om de har mulighet til å starte opp skolen for det nye semesteret. Zimbabwe er i en vanskelig situasjon og det er mange faktorer som gjør det ekstra krevende å hjelpe. Likevel må vi ikke gi opp landet og de folkene som bor der, for de har ikke gitt opp. Når man ser hvor mye hjelpen betyr for de lokale der nede er det gode grunner til å fortsette. Fortsette slik at de kan klare seg gjennom de verste periodene og bygge opp lokalsamfunnet sitt slik at de vil kunne klare seg selv i fremtiden. Vi er utrolig takknemlige for de opplevelsene vi har fått og føler oss svært privilegerte som kan gjennomføre en slik tur og returnere til et av verdens mest velfungerende land. Det er også grunn nok til å kunne gjøre noe for andre, for mennesker er urettferdig plassert på denne jorden, og vi er født i en svært privilegert del av verden.

Lena og Øyvind