Igjen var jeg den som hadde trukket vinnerloddet som kunne reise hjem til et helsevesen og en stat som ville ta vare på meg, slik jeg hadde gjort i 2001 under uroen i Zimbabwe. Men denne gangen var det litt annerledes, da Europa var i unntakstilstand og i Zimbabwe var alt fremdeles rolig. Jeg holdt ekstra godt rundt kollegaene mine da jeg tok farvel.Det forble usagt når vi skulle sees igjen.
Det eneste jeg tenkte på var at Zimbabwe ikke ville tåle en pandemi.

Hver flyvning ble kansellert og media formidlet at Gardermoen skulle stenges. UD mente at det kunne være tryggere om jeg ble, enn å reise igjennom Europa. Det hele var uvirkelig.

Flyplassen i Frankfurt var stille. Stille kaos. Mitt første møte med Corona var rystende bilder på tv-skjermene av fortvilede tyskere i lange bilkøer som prøvde iherdig å komme inn før de stengte landegrensene. Bildene var påtrengende. Var dette virkelig? Alt var så annerledes.

Lange køer foran informasjonsskrankene og fortvilede ansatte som ikke kunne hjelpe. Telefonlinjene var stengt. De visste ingenting. Alle skjermene viste kansellerte avganger. Køene med desperate mennesker var stille. SMS tikket inn med oppdatering på hvordan viruset overlever i timer på alt fra plast til klær og siste nytt fra Norge. Sms fra venner i Zimbabwe lurte på om jeg hadde kommet meg til Europa. "Stay safe".

Jeg byttet munnbind mange ganger, siden jeg alltid tok på den, jeg var så tørst, turte nesten ikke kjøpe vann, unngikk flater, men det var vanskelig å holde seg unna folk når vi stod som sild i tønne, på bussene til flyet; jeg var den siste som kom meg med på det siste flyet fra Frankfurt til Oslo.

Vel hjemme i karantene leste jeg overskrifter som «Korona spør ikke om du er fattig eller rik» og diktet til Kitty O ´Mara gikk viralt. “And people stayed home. And read books…” .. begynner det med.
 Allerede der kjente jeg så inderlig på hvor stor forskjell Corona rammer. Zimbabwere må ut å finne mat og stå 8 timer i kø for 20 liter vann. De færreste har et hus med bøker og rennende vann fra springen å trekke seg tilbake i. Jeg var heldig. Igjen. Som kunne gå i lockdown. Det visste jeg at mange av mine venner ikke kunne, om det skulle skje i Zimbabwe.

Med et sterkt team i Norge og Zimbabwe, så var det bare å kast seg rundt.

Vi hadde kun noen uker før vi ble permittert fra april og jobbet på spreng for å samle inn midler og få ut informasjon i Zimbabwe. Febermålere, munnbind, antibac og smittevernsutstyr skulle sys til klinikkene. En nedlagt klinikk ble funnet for å kunne gjøres i stand til isolat. Overhaling på alle brønnene og sikring av byggeprosjekter. De ansatte og frivillige satt i gang med trykk av plakater og informere lokalbefolkning om smittevernstiltak. De jobbet mot tiden. Mot uvissheten. Og i et land som ikke er rigget for belasting på helsevesenet som ikke lengre fungerer.

 

Uvisshet og desperasjonen begynte å bre seg.

I byene stod folk i lange køer for å skaffe mat i butikkene og køene for vann på utvalgte kommunale punkter var massive, før lockdown ble innført den 30 mars.

Soldater passet på at folk holdt seg hjemme og kun nødvendige ærend inn til sentrum til apotek og matbutikker.De ansatte måtte skaffe polititillatelse for hver utkjøring for oppfølging av prosjektene.
Mens de første tilfeller av dødsfall og smittede ble registrert i Zimbabwe, ble Ernas tale og Norges tiltak vist på lokalt fjernsyn i Zimbabwe og mange sendte meldinger om at det gav håp.

Bekymrede meldinger om hvordan det gikk med oss i Europa kom stadig fra fjern og nær, men oftere nå kom også desperate meldinger om situasjonen og mangel på livsviktige medisiner til den enkelte.
 I juni gikk bensinprisene opp 152%, maismel og brød gikk opp 35% og inflasjonen ligger nå på nærmere 800%
De aller fleste zimbabwere (95%) benytter mobilbetaling til alle transaksjoner. Det er lite hard valuta i omløp og folk har ikke tilgang. Tjenesten er nå stoppet av staten som mener det er et tiltak mot bekjempelse av det svarte markedet som selskapenes eiere utnytter.

Pandemien har skapt en større økonomisk krise enn noen gang. Turistnæringen er lagt ned og de få som hadde arbeid står uten. Mat er mangelvare, men finnes på svartemarkedet hvis du kan betale i US dollar.
Lærere, leger og sykepleiere har vært i streik.

Pandemien har store konsekvenser for de aller fattigste. Joyce solgte tomatene sine på et marked hver eneste dag. Nå er markedene stengt og hun i likhet med de aller fleste, har nå ingen mulighet å brødfø sine barn.

Sabona sitt team i Zimbabwe jobber utrettelig for å bedre situasjonen for så mange.
Takket være dere er det mulig å fortsette.

Siden mars har mange av prosjektene vært rettet mot COV-19 tiltak, men vi har også hatt store fremskritt med kylling og grønnsaksprosjektene til tross for den ekstreme situasjonen.

En av mange som skaper sin egen arbeidsplass. Mrs.Ngwenya kjøpte 16 egg fra kvinneprosjektetvårt og har nå 16 Bushvield kyllinger. Om kort tid har hun sin egen business.

Visjonen "Vekst. Mennesker i vekst. Landet i vekst" Grønnsakhagene bugner og produserer mat. 

På lørdag distribueres tepper og mat til sårbare og den eldre befolkningen i landsbyene. Vinteren er bitende kald på denne tiden. Og maten vil komme mange barn til gode som har mistet foreldrene sine og bor med bestemor.

Vi skal også desinfisere skolene til åpning og dele ut utstyr til klinikkene denne dagen.

Og om kort tid håper vi å åpne 2 nye matstasjoner og sørge for at barna får ett varmt måltid om dagen. Dette er noe av det viktigste vi kan gjøre nå.

Med dere på lag, vet vi at det umulige er mulig! Vi skal fortsette kampen, sørge for at hjelp kommer raskt frem og er så takknemlige for at dere hjelper oss gjennom denne tunge tiden.

GOD SOMMER!