Den afrikanske filosofien Ubuntu – essensen av å være menneske, beskriver hvordan vi trenger andre mennesker for å være nettopp menneske. 

Året som har gått har satt på dagsorden hvilken fortvilende situasjon det er å ikke kunne være sammen med andre, være der for andre og ensomheten som sniker seg inn i de tusen hjem. For svært mange har det vært en enorm prøvelse i det å være menneske.
Ofte har jeg brukt «annerledes jul», i julebrevene mine, og skrevet om mine julefeiringer i Zimbabwe som er annerledes. I år ferier vi alle en annerledes jul. Det året som snart har gått har for mange vært fryktelig vanskelig. På så mange måter. Først sjokket vi alle var i, de første ukene pandemien traff og så den lange veien med å akseptere. Det er noe med hvordan mennesker er så tilpassingsdyktige, at nok mange av oss skvatt i sofaen hver gang noen klemte hverandre i en film eller spiste fra samme popcorn. Hvordan håndvask og munnbind i veske og jakke, er som tannpussen. Det som har vært vanskelig, og som bare generasjoner før oss eller de som lever i krig opplever, er å bli fratatt friheten, bli fratatt arbeid, eller miste det man har skapt.
Og kanskje det aller vanskeligste for de fleste av oss, er å ikke kunne være sammen - ikke kunne gi en god klem til de nærmeste som er i sorg, eller går igjennom en svært vanskelig tid av ulike grunner, ikke kunne besøke hverandre eller feire. Noen av oss har mistet en vi glad i dette året og fikk ingen mulighet å være nær den siste tiden. Det setter spor. Her ser vi klart og tydelig hvor viktig det er som menneske å kunne være i flokken sin. Med flokken. Jula blir på en annerledes måte i Norge, selv om for mange, så blir julaften på vanlig vis med næreste familie, med samme julemat, julepynt, og kanskje tre nøtter til Askepott, pinnekjøtt i gryta eller ribba i ovnen som legger lukten over rommet med stearinlys som demper belysningen og julemusikken på. Annerledes fordi vi har endret oss og  verden er annerledes.
Rundt oss i verden er det portforbud og dystre scener på sykehusene. I Zimbabwe er julen garantert annerledes. Denne julen kommer ikke venner og familie på sine årlige besøk fra Sør-Afrika eller far hjem fra storbyen. Samfunnsøkonomisk blir det en mørk høytid i Zimbabwe, da nesten ingen har råd til handlekurven med det ekstra til jul (som mel, smør, sukker osv.) som nå koster svimlende 250 USD. Innhøstningen i 2019 og 2020 var sterkt berørt av tørken og de fleste familier i byene og på landsbygda går uten mat.

  

Covid-19 restriksjoner gjør at også i Zimbabwe kan de heller ikke samles og depresjonen sniker også inn her i de tusen hjem. Dans, latter og det å være  samlet har hjulpet gjennom tørke, sult og harde kår. En overlevelses-strategi som blir utfordret på ekstremt vis. Samtidig er det med stor takknemlighet til dere og teamet i Sabona at lyspunktene skaper håp og dermed troen. Gleden og entusiasmen fra teamet i Zimbabwe, når helt hit og gir den varmen som trengs for å stå på for de som trenger det mest. Å velge å fokusere på de gode ting som skjer, gjør at lyset fra dette tar scenen. I år har vi vært vitne til at selv det umulige kan bli mulig og hva enkeltmennesker kan skape. Det er nettopp det Sabona handler om: Det å se. Det å bli sett. I 2019 jobbet Ole og Jonas som frivillige for Sabona og møtte Tatenda, en 19 år gammel gutt som ble lam som 15-åring og trengte en operasjon for å overleve. Tatenda som elsket å spille fotball, være med venner, dedikert ManU–fan og fikk toppkarakterer da han gikk på skolen. Operasjonen han trengte var svært krevende og dyr og ble anbefalt utført i utlandet. Ole og Jonas donerte midler til gjennomføringen og jakten på et sykehus som var villig til å utføre operasjonen ble igangsatt. Det ble en utfordrende kamp mot tiden. Dere kan lese hele historien på hjemmesiden vår. For teamet i Zimbabwe og alle nær Tatenda, ble møtet med gutta, deres uselviske handling: Et mirakel.

Per Fuggeli snakket mye om flokken og at vi ikke kan leve i isolat. Det samme som «Ubuntu» handler om. «Jeg er fordi du er.» Vi er alle avhengig av hverandre. Og akkurat nå er vi mer avhengig av alle enn noen gang. Både for å kjempe for å få ned smitte, for å verne om hverandre og bry oss om hverandre. 2 av 3 i Norge sier de nå kjenner på ensomhet.
Rommet vårt er blitt mindre. La det lille rommet fylles med den kjærligheten du har inn i denne dvalen vi er i, og ta med troen på at verden skal bli et bedre sted når vi åpner opp igjen, og det er håpet som vi må pusse på hver dag for at det alt skal skinne alltid. Snart. Veldig snart. Så skinner sola og kanskje vi er litt snillere med alle rundt oss, de som gjør at vi er. Jeg er fordi du er. Takket være dere vil flere tusen barn og deres familier få julemat i grytene i år også. Teamet i Zimbabwe har jobbet utrettelig gjennom året for å sikre smittevernsutstyr, gi tilgang til rent vann, mat til barna ved fire skoler og deres familier, sikre opplæring og kurs og inntekter fra eget salg av kyllinger, egg og grønnsaker. Flere hundre har blitt hjulpet med oppfølging hos lege
og med medisiner. Flere har gjennomgått livsnødvendige operasjoner. Dere gjør det mulig for Tatenda å få rehabilitering, og mot alle odds, kunne han løfte armene umiddelbart etter operasjonen. Gjennom støtten til Sabona sitt arbeid har hver og en av dere vist at det er mulig. Så mange drømmer dere har skapt! Så mange liv som er reddet, og så mange ungdom som har en fremtid; Fordi dere er. For dem.

Tusen takk for alt dere gjør for så mange.
Vi ønsker dere alle en fredfylt og god jul!
På vegne av alle i Sabona,

Ynghild Solholm, Sabona