De mange hindrene

Vanskelighetene er mange for Zimbabwes unge

– Welcome visitors, welcome visitors! Åtte kvinner i burgunderfargede skjørt og hvite t-skjorter (noen fra en norsk jazzfestival) møter oss med sang, klapping og dans i det vi kommer til landsbyen Dopota, der organisasjonen Sabona først startet arbeidet sitt og fortsatt jobber. Kvinnene er med i en sygruppe som lager skoleuniformer og fletter kurver for salg.

I bilen sitter Anette Ruud Hennum, programansvarlig i Sabona, Inger Elise Iversen, daglig leder i Kavlifondet, Thomas Ndlovu, operativ leder i Sabona og Theresi Sibanda, mastergradsstudent med støtte fra Sabona/Kavlifondet.

Det samme smilet En hvit mur markerer inngangen til Dopota grunnskole. På muren er det også malt ”Welcome” og glade bilder av giraffer, elefanter, barn og det zimbabwiske flagget. Hit sprang Delight Moyo hver morgen, først og fremst for å få mat. Selv om maten var motivasjonen, ga skolegangen også et faglig resultat: I dag er 22-åringen entreprenørstudent i Bulawayo (Les om Delight i forrige nyhetsbrev).

Delight vokste opp som nærmeste nabo til skolen. Vi treffer på bestefar Elijah Moyo. Han sitter under et stråtak på gårdsplassen og har det samme smilet som barnebarnet. Flere enkle bygninger er reist rundt gårdsplassen, høns springer rundt, to bilvrak er parkert for alltid. Det er luft og plass, men åpenbart fattig. Elijah Moyo uttrykker takknemlighet for all hjelpen Delight og familien får fra Sabona.

Fire millioner trenger mat
På vei inn til skolen møter vi små barn, noen i uniform, andre uten, og en i mariusgenser. Leende springer de mot oss og poserer for kameraet. Noen med matrester rundt munnen, mette og glade på vei hjem. Fortsatt er matutdelingen høyst nødvendig. Utviklingen i Zimbabwe, og kanskje særlig i Matabeleland som Dopota ligger i, har ikke vært positiv. Thomas Ndlovu, i dag operativ leder i Sabona, forteller om sin egen skoletid på Dopota. Det var verken strøm eller vann, men han hadde alltid mat. I dag er situasjonen så prekær at måltidet på skolen gjerne er det eneste barna, som stort sett er underernærte, får i løpet av dagen. Fire millioner mennesker i Zimbabwe trenger matvarehjelp.

Lærerne som bor ved skolen har nå strøm og toalett og dusj i et eget bygg, mer enn mange andre skoler i området kan skilte med. Dette er også et resultat av samarbeidet mellom den lille norske organisasjonen og lokale innbyggerne. Maten tilberedes over åpen ild, oppvasken tas i en balje blant blomster og grønne planter.

Inne på skoleområdet, på et åpent området under et blikktak, står to kvinner bøyd over en lang rekke med tallerkener og porsjonerer ut soyabønner, sardiner og maisgrøt. Foreldrene bytter på ansvaret for å gi 360 barn mat hver dag. Tre enorme gryter står over åpen ild. Køen for å få mat er lang og behersket. Barna plukker opp en tallerken, setter seg på trestammer, gjerder eller rett på bakken for å spise kanskje dagens eneste måltid.

Lege, motedesigner, naturforvalter
Neste morgen stiger vi inn i bilen igjen og kjører på en smal vei som stadig krysser andre smale veier, det er ikke mulig for en ukjent å finne fram her, alt virker å gå i ett, busker og kratt, grusveier på kryss og tvers. Vi kommer til Nechilibi ungdoms- og videregående skole. Her gikk også Delight. Her var det mange som sluttet. Her fikk de ikke mat. Vi får treffe elever som får dekket skolepenger gjennom Kavlifondet.

Sju jenter og tre gutter henter taust stoler fra klasserommet og plasserer dem på den tørre bakken. Kledd i burgunder- og kremfargede uniformer sitter de med alvorlige ansikter og svarer høflig på spørsmålet om hva de skal bli: lærer, motedesigner, sykepleier, lege, naturforvalter, flere leger og flere lærere og flere sykepleiere. På spørsmål om hva utfordringene deres er, kommer det først litt spakt:

– Å lære nye ting. Etter oppfordringer fra feltarbeider Meshack Mpofu som kjenner ungdommene godt, kommer det: – Å gå så langt for å komme til skolen. (Åtte kilometer hver vei) – Å ikke ha skoleuniform. – Å ikke ha mat hjemme. – Å ikke ha skolebøker. Så har de ikke mer å fortelle, og det er vanskelig å spørre mer.

Undersøker hvorfor
En annen gruppe elever sitter i en ring rundt mastergradsstudenten Theresi Sibanda. Theresi har avtalt med Sabona å bruke masteroppgaven til å undersøke hvorfor strykprosenten er så høy. Theresi ser ut til å komme i fin dialog med elevene. Noen av årsakene til problemene er åpenbare, andre vil han bruke tid på å finne ut. På kvelden, mens vi sitter under en stor, stjernespekket himmel på stoler fra Musikkflekken i Sandvika (de kom i en container for flere år siden) og spiser et festmåltid laget over åpen ild, tenker vi på disse ungdommene. Hindrene de må forsere for å få et bedre liv kan virke nærmest uoverstigelige. Håpet er at det kanskje, kanskje kan hjelpe litt å vite at det finnes noen, i tillegg til familie og venner, i et land langt borte som også støtter dem, som tror på dem og som vil deres beste.

Varm hilsen fra Sabona

Teresa Grøtan besøkte oss i Zimbabwe i februar og skildrer sine opplevelser i møte med mennesker Sabona jobber med. Teresa reiste med Inger Elise Iversen, daglig leder i Kavlifondet for å besøke prosjektene til Sabona og vårt høyere utdanningsfond. Du kan nå også lese om Sabona på de store Qmelkekartongene #utdanningerfremtiden #sammengjørvienforskjell #melkmedmening

Artikkelen var skrevet og postet på vår gamle nettside 29.04.2016

Ønsker du å bli fadder, les mer her. Støtt Sabona med et engangsbeløp: Vipps 13214 / Sabona, SMS Sabona til 2434 for å gi 150kr eller benytt kontonr: 1254.20.19814 www.sabona.no info@sabona.no fadder@sabona.no