Julebrev 2018
Vi hadde ikke klart oss uten deg!
Det har vært et spennende år i Zimbabwe. Robert Mugabe ble avsatt som leder. For første gang på 37 år gikk zimbabwere til valgurnene i juli 2018 uten frykt og vold i forkant. Folk snakker fritt og har tro på fremtiden! Nye finans-reformer blir hyllet av Verdensbanken og IMF som de rette tiltakene på sikt, men disse har også skapt inflasjon og en langt tøffere hverdag for den enkelte. På bare noen uker er lønningene verdt 20%. Bensinkøen er 5 timer og en tannbørste koster kr. 180. Tillit og tro er svekket. Det er en prøvelse for et allerede hardt prøvet folk. Det er nå regntid, men regnet kommer ikke. El Nino-tørke igjen?
I snart 20 år har Sabona jobbet med prosjekter som sørger for at flere i Zimbabwe kan stå på egne ben. Sammen med dere har vi i år boret vann, utdannet elever, delt ut nærmere 300 000 måltider, levert kritiske medisiner, økt sysselsetting og lansert Zimbabwe’s første Leap Learning Lab med interaktive nettbrett på barneskolen. Våre grønnsakshager sørger for at grønnsaker tilbys nå fast på våre matstasjoner og for salg. Vi har inngått en ny 3-årsavtale med Kavlifondet og uteksaminert flere på høyskolenivå. Vi er i gang med å bygge Sabona Development Centre. En stor drøm! Dere har sørget for liv, håp, samhold og enormt mye glede! Men utfordringene motiverer oss til å gjøre enda mer.
Det er så mye som oppleves som er vondt og umenneskelig til tider. Hadde han bodd i Norge så ville smilende Tatenda for tre år siden hatt en enkel operasjon og et normalt liv, en sterk fremtid som best elev på skolen, men den unge mannen på 18 år er nå lam. Kostnaden for en operasjon vil familien aldri klare. Patrik tar på seg den eneste skjorten han har og går på jobb hver dag uten å ha fått lønn på flere år. Han håper inderlig at det er denne måneden bedriften skal klare å betale ut lønn. Tandiwe holder sin døende søster i hånden uten å kunne gi lindring for de fryktelige smertene brystkreften påfører henne, fordi syke-husene ikke engang har Paracet.
Til tross for motgang, så feires julen i Dopota. Den 25 desember inntas teen med sukker på morgenen. En type scones som lages over bålet serveres før gudstjenesten som ofte gjennomføres under et tre i ly for solen. Den tradisjonelle tyktflytende mais øl Chibuku brygges. Sang og dans til langt på kveld. På denne dagen slakter man en kylling og spiser ris, men de færreste har råd til ris, kylling eller sukker i teen i år. Selv på tomme mager vil forventningen til jul være der og gleden i å være samlet med familien.
For 18 år siden feiret jeg min første jul i Zimbabwe. Jeg reiste 360 km på buss til byen for å få sendt julebrevet til Norge. Da bar det til internettkafé og man måtte skrive seg på venteliste på en av de fem PC-er. Når det var min tur hadde jeg maks 2 timer, men jeg ble ikke ferdig. Disketten ble matet ut og jeg skrev meg opp på ny venteliste og vandret ut i gatene.
I byene feires julen på mer vestlig vis. Julegatene så ut som Norge, bare at julenissen i vinduet var brun og været var varmt. En mor med to barn tittet forventningsfylt inn i butikkvinduet. Jeg kunne se hun beregnet julegaver ut i fra sin lønn og hva barna trengte. Og det ville alltid lande på hva barna trengte. Sko, skopuss eller en genser til skolebruk var gaven under treet. Og det var nok til å sette et stort smil hos barna langt ut i skoleåret. I Dopota var det nesten ingen familier som hadde råd til gaver. Det er en stor forskjell mellom den moderne byen og den tradisjonelle landsbygda. Men det samme stod høyest. Samholdet i julen.
Tilbake på internettkaféen kunne jeg endelig logge meg på. Man ringer opp og får høre ringelyd, høre tastene som blir tastet, for så at det ringer, skurrelyd, høy tone, lav tone og litt plingplong mellom noen ringelyder for så skurring igjen som blaster høytaleren og man titter på ”Connecting” Har det ikke skjedd noe innen 1 minutt så begynner man samme prosedyre om igjen. Det tok 30 minutter for hotmail.com å åpne. Så det å vente på at det faktisk laster ned. Imens skriver jeg ferdig julebrevet. Plutselig sitter jeg i bekmørket. Strømmen har gått og jeg må komme tilbake dagen etter. For mange var det, det første året de ikke skulle feire med sine kjære. Mange flyktet fra landet dette året, til England eller Sør Afrika. Internett skulle bli måten de holdt kontakt på, familier spredt rundt i verden. For et folk hvor samholdet er det viktigste.
Endelig «Connecting»! Julebrevet ble tilslutt sendt, en oppdatering fra landsbyen til Sabonafamilien om hva alle bidro til i året som gikk. Hilsener i retur ga pågangsmot. Det skapte et samhold. For meg så var hver eneste hilsen i retur noe jeg kunne ta med meg i hjertet tilbake til landsbyen. For noen fantastiske støttespillere i Sabona. Samholdet kjennes sterkt og har gitt liv til en relasjon mellom to verdener. Jeg vet vi ikke hadde klart det uten. Det er dere som holder livet i gang for så mange. Jeg gjør som de ber meg om; ”Kan du bære vår takknemlighet hjem til Norge, til vår familie der?”. Jeg vil aldri kunne takke nok, for det dere har gjort for så mange mennesker.
Sabona gjenspeiler Zimbabwe. I dag kjemper vi igjen mot inflasjon og snur hver eneste krone slik at den skal strekke litt til. Vi har håpet og troen, men vi klarer ikke dette uten dere, Sabonafamilien! Menneskene dere berører ville ikke hatt rent vann, skolegang eller helsetjenester uten dere. Tusen takk for at dere er med oss hele veien!
Vi ønsker dere en velsignet og deilig jul!
Hilsen Ynghild & Sabona
