Julebrev 2019

Kjære Sabonafamilien

God jul og godt nyttår! Takk fra oss til dere!

Tradisjoner, glede, stress, forventninger og stemning i en salig blanding! Det er stemningen og lengselen etter «akkurat den julefølelsen» mange søker. Haster for å komme i mål, for så å kjenne at julefreden senker seg.
Altså, for meg er Knut Risan sin stemme på «3 nøtter til Askepott» et sterkt bidrag til julefølelsen.
Pysj, tøfler, en stille stue om morgenen med lys fra juletreet og Risans stemme som Askepotts stemor som roper «Askepooatt, Askepooat!!!» Utrolig at han leste inn alt på en time uten å ha sett filmen og at det ble en juletradisjon for mange i Norge.

For noen er det første julen uten en av sine nærmeste og en sterk påminnelse av fravær og sorg. De skal vi verne om i denne tiden. For andre så er det smertefullt å ikke kunne få råd til å kjøpe julemat eller en gave til barnet sitt. En lengsel etter å skape jul, men i et land som ikke gjør det mulig.

Da den første snøen dalte i Oslo, stod jeg inne på Kiwien og snakket med den blide kassadamen som førte en samtale med egentlig hele køen. Hun var i julestemning!
Jeg hadde allerede bevandret hyllene med julebrus, juleribbe, pinnekjøtt og julekaker som gjorde at julen snek seg innpå, selv om jeg ikke skulle handle kokosmakroner eller Delfiafett i november.
Hun fortalte hvor hyggelig hun syns det ble med alt kaoset på morgenkvisten, hvor busser, trikker og klynger med mennesker stod fast. «Dette er jo den mest fantastiske tiden i Oslo» utbrøt hun!
Man kunne prate med hverandre om snøen og når neste buss for trikk og tog skulle komme. Eller at den ikke kom. Og hvordan kunne man hvert eneste år var like uforberedt!
Og når bussen for trikken ikke kom, så skapte det nye vennskap, de som stod som sild i tønne i busskuret, sloss om å gi den ene sitteplassen til den som så eldst ut og så kunne de ta taxier sammen til arbeidsplassen. Det var befriende å høre henne prate med entusiasme denne formiddagen.
Jeg gav selvsagt plass til nestemann, slik at han kunne taste koden sin og litt motvillig forlot Kiwien med latter og diskusjon i køen. Jeg gikk fra butikken og var i skikkelig befriende, godt humør. Så forstod jeg.
Det minte meg om Zimbabwe.
Sabona startet jo slik. Vi ventet i grøfta sammen på en buss som aldri kom. Vi fortalte historier for å få tiden til å gå. Vennskap ble skapt. Vi kjente på mangel på vann og nok mat. Vi gjorde det sammen.
De 3 årene jeg jobbet som lærer, før vi startet Sabona, så kjente vi sammen på det som la grunnlaget for Sabona. Samhold. Det å gi og hjelpe hverandre og prøve å skape løsninger, sammen. Grunnverdiene i Sabona.
Den lette stemningen om å dele noe, på et gatehjørne, kø eller på bussen. Og i alle tilfeller er det jo noe å snakke om. Enten står du i bensinkø, brødkø eller bankkø. Zimbabwere er verdensmestere i å vente.
Og bussen kommer ikke fortere om man klager.
På hvert gatehjørne selges aviser og overskriftene bringer mange diskusjoner som gir påfyll til nye tanker og ny kunnskap. Det hjelper å diskutere. Humor gjør alt litt lettere. Det går ikke en dag uten at man har funnet en ny vri på en vanskelig situasjon. Men klaging, der man ikke gjør noe i handling; det hjelper ikke.
Klaging er gift.

Vi vet at katastrofer og vanskelige tider også bringer mennesker og samfunnet sammen. Man er ikke alene.
I Zimbabwe står de overfor kriser hver eneste dag som angår hele samfunnet. Og det til gangs. De står overfor den verste tørketiden på 40 år, 8,5 millioner mennesker er utsatt. «En marsj mot sultkatastrofe» har FN uttalt.

Jeg har gode venner som er av de heldige 5% i Zimbabwe som har en jobb, men hvor vi nå snakker om å ha råd til ett måltid om dagen. Og ikke alltid det.
Min venninne Tandiwe har jobbet som lærer i 15 år i byen.
«Det er så sørgelig å gå mot jul og grue seg. Vi har ingenting vi kan kjøpe ekstra til jul. Jeg vet ikke engang om jeg har nok penger til at barna kan begynne på skolen i januar»
De har ikke engang vann lengre. Hun bruker mye av tiden sin på å løse dette og betaler også fra sin lønn til en niese, for å stå i kø for å få utdelt sin rasjon av vann, mens hun er på jobb. Lønna strekker aldri til husleie, vann og elektrisitet. De prøver å gjøre alt for den ene dollaren. Om det er å selge tomater, lage noe som kan selges videre. Da hun giftet seg fikk de gryter og glass. I dag har de solgt unna alt. De har kun en gryte og noen tallerkener igjen i skapet.
Vi skal i år igjen dele ut en julegave til hver familie.
En julegave som vil glede så mange denne julen. Denne julen er det ikke de og oss. Det er vi.
Vi står sammen i denne krisen og ønsker for andre, det vi ønsker for oss selv.
Det er den største gaven vi kan gi.
Hver familie får mat gjennom jula og januar. Tusen takk for at dere gjør dette mulig og alle menneskene dere har berørt gjennom støtte til våre prosjekter.  
Er grensene visket ut og vi er sammen på den plassen, det busskuret, så er vi sammen om dette. Og det verden trenger mindre av i jula, så er det nettopp gjerder.
Jula handler om samhold, glede og raushet.
Tusen takk for alt dere har skapt i 2019 og denne julen for så mange!

Vi ønsker dere en riktig god jul og et godt nytt år!
 

Med vennlig hilsen Ynghild og Sabona