Julebrev 2022

Kjære Sabona-familie

Forrige måned var jeg i Zimbabwe med to samarbeidspartnere, Bekkestua Rotary og Green Energy.  Det var en fantastisk reise, og jeg er så glad og takknemlig for at de endelig møttes, de som har jobbet i Norge for å bidra med midler, og Sabona sine medarbeidere som jobber hardt på grasrota. Nå skjedde det! Og det var sterkt å se de sammen og se de store resultatene som er skapt! 

Dopota Primary School ønsker velkommen.

Det var utrolig å se Sabona Trust som utfører prosjektene på grasrota til tross for de vanskelige utfordringer vi står overfor. Her kunne partnere se kylling-prosjektet ferdigstilt og i drift og at brønner de hadde støttet åtte år siden, var velfungerende og skapte store ringvirkninger.  

Grønnsakshagene lyste mot oss, grønne og frodige, i det ellers tørre landskapet. Samtidig fikk de besøke skolene, treffe barna og se samarbeidet vi har med Leap-Learning og helseprosjekter som har stor innvirkning. De fikk reise langt inn i landsbyen og møte kvinnene som fletter kurver til Slettvoll. Universitetsstudentene tok turen til kontoret i Bulawayo og delte drømmene sine for fremtiden. På denne turen fikk de oppleve alt det dere har vært med å skape, og min største drøm er at flere av dere en dag vil ta turen selv å se med egne øyne, hva dere faktisk gjør for så mange. 

“Det var en fantastisk reise, og jeg er så glad og takknemlig for at de endelig møttes, de som har jobbet i Norge for å bidra med midler, og Sabona sine medarbeidere som jobber hardt på grasrota.”

Bekkestua Rotary besøker Bulawayo South Rotary Club.

Juleglede 

 Da er julen på vei inn i de tusen hjem.  En tid som bringer forventninger, en høytid for følelser.  Noen ganger kan denne tiden gjøre noe med oss mennesker. Vi blir tvunget til å se begge deler på en gang.  Glede og sorg, mirakel og tragedie, liv og død blir så tydelig. I en ellers hektisk hverdag. Vi savner, vi lengter. En plass er tom, en plass fylles. Et nytt menneske stirrer forventningsfullt ut av vinduet, ser snøflakene som daler lydløst ned for aller første gang. Så får vi anledning til å kjenne på stemningen. Eller lete etter den. 

Og en sang på radioen i bilen, på vei til svigermor, kan plutselig fylle bilen med sakral stemning av jul, selv om det ikke snør. Et barnekor på juleavslutning i dunkel belysning, eller en ellevill glede og takknemlighet fra en sønn i tårer over hvor fint det er å se den første snøen. 

I år er det på mange måter en annerledes jul for oss i verdens beste land. Krigen i Europa har bragt oss nærmere verden og mennesker rundt oss. Vi kjenner også nå på en frykt: strøm, bensin og matvarepriser stiger og det er en usikkerhet for mange, hva fremtiden bringer. Dette etter flere år med pandemi, hvor verden BLE annerledes. 

Når det er mørkt, når det er vanskelig; så søker vi håpet. Kan vi oppsøke juleglede når verden er som den er? Dette spørsmålet har jeg alltid stilt, fra den dagen jeg reiste fra Norge for 23 år siden til en liten landsby i Zimbabwe. 

Hva fant jeg? Julen var svært viktig og sentral. Selv om det var lite i grytene, ingen gaver og situasjonen i landet var forferdelig, så var 1. juledag en stor feiring! Alle samles med familien, det er feststemning i landsbyen, nå kommer studenter, mor, far, ja alle som er utaskjærs og jobber, de kommer hjem til jul! Samhold og glede! Julen, en tid for å feire, og du leter ikke etter hverken gleden, forventningene eller grunnen. Den er der bare. Gleden av å være sammen. 

Livet er skjørt, og vi som kan, må passe på å nyte det som er viktig i julen. De vi elsker. Samholdet. Tiden. Ettertanke.  I Zimbabwe så er julen veldig viktig. Nettopp på grunn av samvær. Dette er en tid hvor man samles som familie og landsby. Kirken står sentralt og man takker for året som er gått og feirer Jesu fødsel. Brød og syltetøy er servert til lunsj, etterfulgt av ris, og kylling til middag. Denne ene gangen i året. De som tror på sine forfedre, brygger øl, slakter en ku og danser i takknemlighet for deres veiledning.  

“Grønnsakshagene lyste mot oss, grønne og frodige, i det ellers tørre landskapet.”

Dette er den ene gangen i året for de fleste at man får et nytt plagg eller sko. For de som ikke har råd, så er det brukt klær som er arvet fra slekt, eller kirken organiserer gaver for de aller fattigste. Det er mange som ikke får en gave til jul. Og det er mange som ikke skal ha noe i grytene denne julen. Men her kommer Ubuntu inn. I landsbyen er du aldri alene, og alle sørger for at alle har noe. Dere er landsbyen også. Sabona-familien. 

Er vi gjennom store omveltninger, har mistet våre kjære, blir denne tiden lysendende sterk, vi kjenner julens nærvær sterkere, maktesløsheten og sorgen kan være uhåndgripelig. 

Jeg tør påstå at julen fremdeles gjør noe svært viktig for oss som mennesker; Tradisjoner. Den gir et rom for alle følelser.  Dette blir et rom i året som er så konsentrert for oss som mennesker.  Det rommer våre forventninger, og setter oss på prøve. Vokser vi som mennesker, hvis vi er våkne og kjenner litt etter? 

Jeg har lagt bak meg et tøft år, hvor sykdom har rammet hardt og jeg syns vel ofte livet kaster på utfordringer, jeg neppe ville trodd jeg skulle hverken klare å stå i eller tåle. Livet kan være så umistelig vakkert og samtidig så brutalt. Julen kan være en vakker tid, fylt med glede, tente lys, gode måltider, familie, tid og ro. For noen en tid som er så skjør, at forventningene til at julen skal være perfekt, allerede slår sprekker lenge før ribba ikke poppet, eller pinnekjøttet ikke ble vannet ut nok. 

Julefeiring med landsbyen i 2000.

For noen er det første jul etter pandemien, hvor både julaften og juleselskapene er i gang igjen. En stor glede for mange! Det er også mange som skal ha en annerledes jul. Det er mange som gruer seg. Noen har mistet sin kjære, en mor, far eller barn og plassen er tom. Det er nesten ikke til å fatte at man skal komme seg gjennom julen. 

Mange går igjennom skilsmisse og det er en sår tid for barna uten mamma eller pappa, og foreldre som skal ha den annerledesjula. Mange står mellom å betale strømregningen eller kjøpe gavene til barna. Mange barn og unge sliter med psykisk helse. Jula kan enten forsterke eller lette. 

I min barndom fikk vi sjelden det vi ønsket oss, men det vi trengte. Vi fikk klær med merkelapp på, kjøpt i London. Pappa kjøpte alltid gavene på sine jobbreiser, det var halve prisen. Og det var stor stas! De få gangene pappa hadde råd til å kjøpe en gave som noen hadde høyt på listen, var det brukte slalåmstøvler til min søster og jeg husker jeg fikk en DBS kombisykkel som var den største gleden å ta frem til våren. 

For meg er jula ro, tid, lys, lukt, familie, tradisjonene jeg prøver å tre ned på min datter og skape litt lys i mørket. Det er julemusikken som jeg gråter til. Det er savnet etter alle de vakre menneskene jeg ikke skal være sammen med eller kjøpe julegave til. Det er tid for ettertanke.  

I løpet av ett år mistet jeg pappa og en bestevenn til ALS. Julen er naturlig nok en tid jeg reflekterer. Jeg savner å ringe pappa om de små tingene, julekonsertene med han, hvor tårene trillet, og gaven til alle oss barna, en kalender med bilder han hadde tatt hvert år. De ble verre og verre for hvert år som gikk, med dårligere syn, var bildene ufokusert og hvert år skapte de like mye latter! 

Nå ser jeg ofte julen gjennom hans øyne, da vi var barn og han en yngre pappa. Hvordan de gjorde alt for å skape julestemning. Hver gang vi flyttet, så husker jeg pappa lette etter juletrefoten. Og når jeg selv leter etter juletrefoten, kjenner jeg et blaff av stemningen. 

Og min gode venn som var så utrolig dårlig på planlegging, at han kom alltid innom heseblesende enten på lille julaften eller julaften før kirken med gaver. En gang husker jeg hele familien var forsinket til kirken og irriterte, fordi vi ventet på at han skulle innom. For noen blir det de skjøre forventningene til jul som slår sprekker når ikke alt går på skinner, for meg ble det jul. Tradisjon. At han alltid var forsinket. Og jeg savner det veldig dypt nå.  

Våre engler 

Dere har fått oss gjennom dette svært vanskelige året. Ringvirkningene fra Europas krig, politisk og økonomisk uro innad, etterdønninger fra pandemien, dere har gjort det mulig at vi fremdeles er tilstede for de fattigste. Dere bærer oss, er våre engler. Jeg er umåtelig stolt av å si at Sabona sine prosjekter skaper ringvirkninger, langt utover det man skulle tro var mulig.  Og det er fordi vi har dere med på lag. 

Dere gjør verden til et bedre sted, uten at vi må vente. Det har vi ikke tid til. 

Tusen takk for alt dere gjør mulig,  

Med ønske om en fredfylt jul og et Godt Nytt år! 

Hilsen Ynghild