Julebrev 2021

Kjæreste Sabonavenn,

Ofte tenker jeg tilbake til 1999 da jeg reiste alene til Zimbabwe. Det å kaste seg ut i noe man ikke vet hva er. Gjøre verden utrygg for seg selv. I ungdommen gjør vi det hele tiden. Dra på oppdagelsesferd både i oss selv og verden rundt. Når vi blir eldre, er den øvelsen vanskeligere.

Jeg reiste i en tid da alle hjelpeorganisasjoner trakk seg ut en etter en, 1/3 av befolkningen flyktet fra Zimbabwe. Det var år hvor jeg var så redd for om vi skulle klare å få til det vi drømte om.

Vi satt rundt bålet, under stjernene og drømte om vann, elektrisitet, legehjelp og skolegang og mat for barna. Vi drømte umulige drømmer, men hva skjer når vi er flere? Gjennom politisperringer, smugling av mat, nedpakking av kontoret nattestid, tøffe avhør og utkastelse av landet under Mugabe, så delte vi en drøm. Vekst. Og den ble delt med deg. Det «umulige», ble mulig.

Tusen takk for at du er med å skape drømmer som blir til virkelighet. Skaper håp, vekst og skaper forandring. Jeg er vært ydmyk og rørt. Jeg sier alltid at Sabona har de fineste og beste folka med seg. Vi er så heldige. Det er DU som gjør dette mulig!

Du gjør det umulige, mulig hver eneste dag! Husk det og vit det. Du gjør en forskjell.

Min jul - lengsel til gode barndomsminner

Første snøen som la seg skapte en magisk stillhet i mørket. Snøen lagde lyden kort og innpakket. Stillhet. Se snøen dale ned foran lyset fra lyktestolpene. Fange snøfnugg og sammenlikne de unike mønstrene av fnuggene som lander på den mørkeblå votten. Lyden av snøen som knirker under Cherrox støvlene, den glatte veien etter måkebilen som enten passet perfekt til hekking på bussen eller snøen i grøfta til snøhuletuneller. Lengte med «Jul i Skomakergata», Wham! «Last Christmas» på overspilt kassett eller radioen som fylte rommet med O Helga Natt.

Sjokoladefigurene som smakte julekalender. En innskrumpet appelsin når den 24. nelliken ble fjernet. Magien var fullkommen, da jeg tuslet ned grytidlig julaften og lysene på det store grantreet lyste opp den mørke stuen. Lukten av treet, kongerøkelse og pinnekjøtt på komfyren. Stillheten som senket seg. «Tre Nøtter til Askepott» og Disney. Så begynte den lengste etappen. De siste timer. Finstasen og kirken. Mamma som sang høyest på «Hark! The Angels Sing» og alle vi søsken ble flaue og hadde latterkrampe og pappa hysjet på oss. Bilturen hjem var en evighet og julemiddagen var det lengste måltidet i året.

Å Gi Kjærlighet

Julen, livet og verden forandrer seg. Alltid. Selv om mamma ikke lenger er her og synger høyest for å gjøre oss flaue, så er minnet så sterkt og jeg kan få latterkrampe og tårer i kirken bare av å tenke på det. Det er mange som går igjennom første jul uten en av sine kjære. Mange skal feire en helt annerledes jul. Det er tungt og vondt. Det er derfor det er så tydelig, at julen minner oss på samhold. På flokken vår.

Rekvisittene til jul forandrer seg, slik livet og verden hele tiden er i endring. Julen som aldri kom fort nok som barn, kommer som voksen skremmende fort for hvert år. Men en ting forandrer seg ikke. Og det er ønske om samholdet med de man elsker. Det er så mange falsetter av en annerledes jul. Hvis vi fjerner forventninger, så er det en ting som vil stå. Og er det ikke forunderlig at vi alltid kommer tilbake til det? Kjærligheten.

Den står. Det er det sentrale. I alt. Kjærligheten oppleves i møte med mennesker. I gavene vi gir til hverandre. Gave av tid, gave av oppmerksomhet, gave av å være seg selv med andre. Og det er derfor jula blir både så magisk og hektisk – fordi vi vil vise at vi gir.

Jul i Zimbabwe

Minner fra de første årene jeg feiret jul i Zimbabwe, strømmer på når jeg går inn i julen. Mange år jobbet jeg i landsbyen og det var feiring den 25. desember. Familier samlet seg rundt grytene med maten vi kunne kjøpe med hjelp fra innsamling fra Norge det vi kaller «basisvarer» som mel, sukker, salt, te og ris, er det som sikrer julen i de tusen hjem i Zimbabwe. En stemning av glede som vanskelig kan beskrives!

Noen år feiret jeg hos familier som inviterte meg hjem 1. juledag til sin jul i et knøttlite hus i byen. God mat ble servert, barna var pyntet i finstasen og to gaver til hver av barna. Forventningene og gleden gnistret i deres øyne! I landsbyene derimot er det nesten ingen familier som hadde råd til gaver. Det er en stor forskjell mellom den moderne byen og den tradisjonelle landsbygda. Men det samme stod høyest. Samholdet i julen. Ha tid med hverandre.

Mange studenter kommer hjem fra byene eller fra jobbene i Sør-Afrika. Men i år igjen er grensene stengt og mange blir ikke forent med sine. Vi skal i år igjen dele ut en julegave til hver familie. En julegave som vil glede så mange denne julen. Sabona-julen er ikke de og oss. Det er vi. Vi står sammen i denne krisen og ønsker for andre, det vi ønsker for oss selv.

Det er den største gaven vi kan gi. Hver familie får mat gjennom jula og ut i januar.

Mange i Zimbabwe går dagevis uten mat. Og over hele landet ser vi unge, mødre og fedre i desperasjon. Prostitusjon for et såpestykke eller et måltid. Over fem millioner mennesker vil ikke ha nok å spise; de var allerede sårbare før COVID-19-pandemien, og vil bli presset ytterligere inn i sårbarhet hvis vi ikke handler umiddelbart. Under 6% er fullvaksinert på Afrikas kontinent, mot de fleste land i Europa over 70%. Pandemien og Lock Down har gitt enorme konsekvenser og den kom på toppen av tørke, sult og sterk politisk og økonomisk uro i Zimbabwe. Siden Sabona er lite byråkratisk, har vi alltid kunne endre kurs raskt. Og vi har stått i store utfordringer hele veien.

Og i dag så har alle de bratte bakkene, den vanskelige motgangen i alle disse årene, vist at vi skal klare å være sterke til og også stå i denne situasjonen. Pandemien. For den er langt fra over i Zimbabwe. Sabonas reise gjenspeiler Zimbabwe. Mange tunge bør, men også mange fantastiske møter mellom mennesker som skaper vekst, og hundretusener av små og store drømmer som har gått i oppfyllelse! Slike drømmer går ikke i oppfyllelse om man ikke deler den med andre. Drømmen blir sterkere og større når man deler og er flere om en drøm.

Vi må tørre å tro på forandring. Vi må tørre å forandre og vi må være forandringen. For vår verden. For våre barn. Og for oss selv. Tusen takk for at du er med på å skape vekst, skape forandring og drømmer.

Jeg ønsker deg og dine, en fredfylt og gledelig jul!

Hilsen Ynghild